I denne spalten presenterer vi en anonym bestemors synspunkter og livsvisdom rundt viktige
emner - og kanskje får du en liten kakebit attpå.

Temaet vi sendte videre til Isabelle denne gangen var hat. I dag er det så mye sinne hos
ungdommen, så mange konflikter og kriger som bunner ut i hat. Kan bestemors livsvisdom
gi oss ny innsikt om raseri og hat? Velkommen til Uegnets kosligste spalte, hvor det bys på
kamferdrops og rutete bordduk.

Hvis det er kartlegging du vil, kan jeg akseptere rammeverket som tvinger meg til å begrense
meg, til å snevre inn det mest altoppslukende jeg kjenner, men vit at mens mannen
må følge naturlovene, betyr det ikke at han ikke kan stå og skrike mot himmelen og ønske
den farget rød med skaperens blod.

Men for helvete, forklaring på punktene skal jeg gi deg.

1) Jeg hater det ytre.

Du kan, hvis du har lite å gjøre, diskutere mye fram og tilbake
om verden utenfor hodet ditt eksisterer, men det er egentlig ganske irrelevant - om noe eksisterer
eller ikke har lite å si for evnen til å dømme det. I denne ytre eksistensen møter jeg
på så mye rart, dårlige rørløsninger, skarpe bordkanter en sen lørdagskveld, fulle mennesker
som prøver å være noe de ikke er, forelskede par som vandrer rundt i sin egen lille
boble, regninger, internettforum, fulle mennesker som er akkurat det de er, usikre mennesker,
selvsikre mennesker, flyplasskontroller, den svampaktige følelsen av en tå som har
blitt alt for våt etter en tur i regnet og nå sakte bukker under for forråtnelsen, motorsykler
som bråker og støyer, forurensning, mas om global oppvarming, unødvendige testikkelingrep,
fotballentusiaster og akkurat i dag, masse Iron Maiden-fans som går rundt i Trondheim
sentrum totalt uvitende om at de harry t-skjortene med middelmådige tegninger av
lyn, hodeskaller og bandlogoer ikke gjør fettvalkene noe mer sjarmerende i det store og
det hele. Det er så meget som kan bringe meg ned på knærne, alle muskler spent til det
kjennes ut som om sener skjærer seg gjennom marg og bringer moment til beina slik at de
knekkes tvert av, meg selv drevet til kroppslig ødeleggelse gjennom synapser, neuroner,
kjemiske balanser som gjør at alt potensiale for destruksjon Må realiseres nå, snart,
en uutholdelig ild som brenner vekk bevisstheten min, startet av et forelsket par som
holder hverandre ømt i hendene.

Holocaust er opprinnelig gresk for noe som er totalt bortbrent i forbindelse med et offer og
det er med den betydningen jeg må be om et holocaust. Jeg fikk håp da jeg lærte om
kløyvingen av atomer, nedbrytningen til de mest elementære partikler, men jeg visste samtidig
at det aldri ville være nok. Ilden måtte være altoppslukende, jeg kan ikke tolerere
kvarker, leptoner eller andre elementærpartikler - jeg vil at hele eksistensen, som fiksjon
eller fakta, skal bli en evigvarende brann, et holocaust, idét de 3e52 kilogramene med
masse omgjøres til et brennende glimt som gjør tidsbegrepet overflødig, for det som alltid
vil være og alltid er vil kun være ilden og ilden alene.

Først da vil virkeligheten begynne å tilnærme seg innsiden av hodet mitt, en middelmådig
tilnærmelse som blekner i forhold til det jeg føler hvert millisekund av bevissthet, men annet
kan ikke forventes av et annenrangs produkt som vår virkelighet - og mens det kanskje
kan unnskyldes, kan det aldri tilgis, og derfor hater jeg det ytre.

2) Jeg hater det indre.

Sinnet er menneskenes største fortrinn blir det sagt, men det
er litt for typisk oss å feire noe som gjør oss i stand til å utmanøvrere enkle dyr som en
gave, en medalje uten bakside - for det er det indre som gjør oss til mer enn ensporede
skapninger som kun kjenner flyktige impulser, vi har blitt til resonnerende skapninger med
minner og evne til å se mønstre, mønstre som selv de mest infantile bør innse at vi er fanget
i en meningsløs eksistens, hvor virkeligheten aldri kan nå opp til sinnets skaperkraft,
en skaperkraft som ikke kan gi oss noen glede annet enn lengsel og frustrasjon, desperasjon
som bygger seg opp over århundrene i den kollektive bevisstheten, før de fødes som
religioner, blodige og tilgriset av utflod, galle og tarmvæsker og håp, fra menneskenes indre.
Og så slår vi hverandre i hjel over det vi har født, vi tilber det i håp om at det skal bli
noe mer levbart, at vi en dag kommer til å våkne og ønske eksistensen velkommen, eller i
det minste glemme at vi eksisterer, som dyr igjen. Tro, håp og kjærlighet? Gi meg viten,
determinisme og hat.

Sinnet vil glemme det som passer det, det vil modifisere minner og sanseinntrykkene for å
forme oss etter et eneste ideal - ikke drep deg selv, ikke avslutt eksistensen - for de som
har gjort det har ikke kunnet fortsette løpet. Forrædersk og ustabilt, vi blir bundet av en
kombinasjon av ondsinn og ustabil biokjemi som gjør at vi drikker, spiser, drikker (den andre
typen drikking), puler og driter, og til slutt driter vi mørkt blod, som fra mavesekken,
slaver av biologiske lyster fra en virkelighet som kanskje ikke eksisterer, et skyggebilde av
hvordan ting tydeligvis skal være brent inn på et forvirret menneskesinn etter millioner av
år med selektive tilfeldigheter, hvor newtons andre klinisk har diktert hvert eneste steg på
veien til dette fengselet - og dermed kan du le, når du forstår at mens det kan argumenteres
for at vi har bygget dette fengselet selv, er det også et nødvendig fengsel.

Allikevel er det vrient å hate sinnet og eksistensen med riktig moment bak seg før man har
vurdert fellesskapet, det keitete og kvalmende lappeteppet av tusen sinn som holder hender,
ikke fordi de vil, men fordi de ikke tør noe annet, der de febrilsk blir redde og sinte av
de andre som berører dem, klamme hender, hvor har de vært? Men vi må, vi må holde
sammen, vi må presses innpå hverandre, biologien krever det, vår straff krever det, vi må
baksnakke, sladre, forelske oss og falle fra, søke venner og finne noe annet, søke fiender
og finne noe annet, til det koker ned til en suppe som kalles 143 friends in the network
norwegen, og vi kjenner at vi bør gråte, men vi klarer det ikke, for vi forstår ikke helt hva vi
skal gråte for, alle andre holder jo dette hellig, de lever sånn, hvorfor skal ikke vi klare å
flyte rundt utfordringene og sinnet som koker, ilden som brenner?

Jeg skal forstå det, jeg skal undersøke virkeligheten rundt meg til jeg finner knappen som
brenner det hele, snoren som før det hele til å rakne, og jeg kommer til å måtte gjøre det,
det vil være noe jeg har vært forutbestemt til. Gud, ta dette offer, dette offer jeg brenner i
ditt åsyn, og la det utslette oss begge!

BESTEMOR ISABELLE